BAK NIPS, ANTIK, . FINNES DET MANGE HISTORIER

Når man kommer over gamle ting på gjenbruk, tenker eg ofte på at det er en historie bak. En person som har kjøpt,eller fått det som gave.

En person som har gledet seg over ..kanskje laget mat,servert flotte middager akkurat på dette servise. Barn som har leiket med dukker,  biler.. 

Kom over denne flotte historien, en person som forlater sine jordiske eiendeler..

Taxisjåføren forteller:

Siden dette skulle bli min siste tur på skiftet, tenkte jeg på å bare kjøre min vei, men i stedet parkerte jeg bilen og gikk bort til døren og banket på. «Bare et øyeblikk», svarte en skrøpelig, eldre stemme.

Jeg kunne høre at noe ble slept over gulvet. Etter en lang pause åpnet døren seg. En liten kvinne i 90-årene sto foran meg. Hun var iført en kjole med trykk og en pillebokshatt med slør på, som tatt ut av en film fra 1940-tallet.

Ved siden av seg hadde hun en liten nylonkoffert. Leiligheten så ut som om ingen hadde bodd i den på årevis. Alle møblene var dekket av laken.

Det var ingen klokker på veggene, ingen nipsgjenstander eller kjøkkenredskaper på benken. I hjørnet stod en pappeske fylt med bilder og glass. «Kan du bære vesken min ut til bilen?» sa hun.

Jeg tok kofferten til drosjen og gikk tilbake for å hjelpe kvinnen. Hun tok armen min, og vi gikk sakte mot fortauskanten. Hun takket meg stadig for min vennlighet. «Det er ingenting», sa jeg til henne. »Jeg prøver bare å behandle passasjerene mine slik jeg ønsker at min mor skal bli behandlet. «Å, du er en så snill gutt», sa hun.

Da vi satte oss inn i drosjen, ga hun meg en adresse og spurte: «Kan du kjøre gjennom sentrum? «Det er ikke den korteste veien,» svarte jeg raskt. «Det gjør ikke noe», sa hun. «Jeg har det ikke travelt. Jeg er på vei til et hospice.

Jeg så i bakspeilet. Øynene hennes glitret. «Jeg har ingen familie igjen,» fortsatte hun med lavmælt stemme. «Legen sier at jeg ikke har lenge igjen.

Jeg strakte meg stille bort og slo av taksameteret. «Hvilken rute vil du at jeg skal ta? spurte jeg. De neste to timene kjørte vi gjennom byen.

Hun viste meg bygningen der hun en gang hadde jobbet som heisoperatør. Vi kjørte gjennom nabolaget der hun og mannen hennes hadde bodd da de var nygifte.

Hun fikk meg til å stoppe foran et møbellager som en gang hadde vært en dansesal der hun hadde danset som ung jente.

Noen ganger ba hun meg om å bremse foran en bestemt bygning eller et hjørne, og så ble hun sittende og stirre inn i mørket uten å si noe.

Da det første snevet av sol i horisonten begynte å skimtes, sa hun plutselig: «Jeg er sliten. La oss gå nå». Vi kjørte i stillhet til adressen hun hadde gitt meg.

Det var en lav bygning, som et lite rekonvalesenthjem, med en innkjørsel som passerte under en portikus.

To pleiere kom ut til drosjen så snart vi hadde stanset. De var omsorgsfulle og oppmerksomme og fulgte med på alt hun foretok seg.

De måtte ha ventet på henne. Jeg åpnet bagasjerommet og tok den lille kofferten til døren. Kvinnen satt allerede i en rullestol. «Hvor mye skylder jeg deg? spurte hun og stakk hånden ned i vesken sin. «Ingenting,» sa jeg. «Du må jo tjene til livets opphold,» svarte hun. «Det er andre passasjerer,» svarte jeg.

Nesten uten å tenke meg om bøyde jeg meg ned og ga henne en klem. Hun holdt godt fast i meg. «Du ga en gammel kvinne et lite øyeblikk av glede,» sa hun. «Takk skal du ha.

Jeg klemte hånden hennes og gikk ut i det svake morgenlyset.

Bak meg ble en dør lukket. Det var lyden av et liv som ble avsluttet.

Jeg plukket ikke opp flere passasjerer det skiftet. Jeg kjørte formålsløst, fortapt i tanker. Resten av den dagen kunne jeg nesten ikke snakke.

Hva om den kvinnen hadde fått en sint sjåfør, eller en som var utålmodig etter å avslutte skiftet sitt?

Hva om jeg hadde nektet å ta løpeturen, eller hadde tutet en gang og så kjørt min vei?

Ved en rask gjennomgang tror jeg ikke at jeg har gjort noe viktigere i livet mitt.

Vi er opplært til å tro at livet vårt dreier seg om store øyeblikk. Men de store øyeblikkene overrasker oss ofte - vakkert innpakket i det andre kanskje anser som små øyeblikk.

FOLK HUSKER KANSKJE IKKE NØYAKTIG HVA DU GJORDE ELLER HVA DU SA, MEN DE VIL ALLTID HUSKE HVORDAN DU FIKK DEM TIL Å FØLE SEG.

Nederst i denne flotte historien var det en oppfordring om å sende den videre - jeg slettet den oppfordringen, for hvis du har lest så langt, trenger du ikke å bli bedt om å sende den videre - du bare gjør det ...

Livet er kanskje ikke den festen vi håpet på, men mens vi er her, kan vi like godt danse...

Nordmanden.dk deler med respekt, historien videre.

Når du drar på antik butikk neste gang..kan akkurat hennes koppeservise stå til salg..der finnes historier bak alle gjenstander du finner..

Mvh. Nordmanden.dk